Islams usynlige seksualitet.

Fra Aftenposten.no/
19. oktober 2011.

Homoseksualitet blant menn er utbredt og akseptert i mange Muslimske samfunn, men tabubelagt som sosialt tema. Hvorfor er viljen til ikke å vite så betydningsfull?

SANG MED KVINNENE. Min interesse for homoseksualitet blant Muslimer går tredve år tilbake i tiden, til en gang jeg gjorde feltarbeid i det sørlige Arabia. Her, i et strengt kjønnssegregert samfunn, kom jeg uforvarende over følgende fenomen: En del menn, som beveget seg ubesværet blant kvinner uten Burka, og som ved bryllup sang med kvinnene, mens menn var musikanter. De inngikk i en egen rolle, kalt Khanith (fra Arabisk for kvinnelig, svak) og sto tydelig frem i landskapet: Med pastellfargete kjortler (motsatt mennenes hvite), og kvinnelig mimikk og stemmeleie. Seksuelt inntok de den passive rollen i homoseksuelle relasjoner. Sosialt var de akseptert.

Penetrere bruden
Khanith kunne gå inn og ut av rollen. Hvis en Khanith ønsket å gifte seg, kunne han gjennomgå en sosial forvandling. Klarte han å deflorere (penetrere) bruden på bryllupsnatten, ble han der, og var da en mann sosialt sett.

Kvinner måtte nå ha på Burka foran ham. Men noen menn maktet ikke rollen som mann - i enkelte tilfelle etter å ha vært gift i flere år og fått barn. Da kunne de igjen bli Khanith. Det ble signalisert ved, at de sto frem og sang med kvinner i bryllup. Anslagsvis én av femti menn hadde en fortid eller nåtid som Khanith.

Aktiv betyr mann
Islam skiller skarpt mellom den aktive og den passive rollen i seksualitet. Hvor mange menn, som inngikk i relasjoner med Khanith, vites ikke. Den aktive partner i en seksuell relasjon har ingen spesiell betegnelse blant Muslimer. Han er en mann, en alminnelig mann.

Jeg publiserte mine funn i et internasjonalt tidsskrift i 1977, og ble en celebritet i enkelte, for meg, uvante kretser som Johns Hopkins Universitys, velkjente institutt for studiet av seksualitet, og blant homofile i San Francisco, hvor flere endog adopterte Khanith'ens klesdrakt.

Utilgjengelig forskningsfelt
Hvorfor dette oppstyr? Fordi studiet av homoseksualitet blant Muslimer var et ikke-studium på den tid. Mens historiske og litterære kilder på Arabisk, Tyrkisk og Persisk er rike på beskrivelser av homoseksuelle relasjoner mellom menn, har fenomenet vært, og forblitt, utilgjengelig som forskningsfelt.

Selv dumpet jeg uforvarende opp i det, fordi jeg befant meg i en feltsituasjon, hvor jeg knapt kunne unngå å bli fascinert - og imponert - over den enestående toleransen, som dette tradisjonelle Muslimske samfunnet utviste overfor menn med en egen seksuell legning.

Toleranse ikke ærefullt
Men jeg betalte en pris: Jeg ble persona non grata. Leksen,k jeg lærte, var denne: Det er ikke ærefullt for et Muslimsk samfunn å bli fremstilt som tolerant i forhold til homoseksualitet. En ting er praksis, noe annet ideologi. Den gjeldende norm, hva gjelder homoseksualitet, kan betegnes som "viljen til ikke å vite". Å bryte tausheten er ærekrenkende for den person, familie, eller nasjon, det gjelder.

Ytringsfrihet gjelder som praksis så lenge, den er stilltiende og ikke trekker oppmerksomhet til seg selv. Jeg lot meg forlede til å tro, at en tolerant virksomhet på det sosiale plan ville innebære toleranse i verbal ytring og stolthet over en barmhjertig praksis. Jeg tok feil. Bomskuddet var å tro, at Vesten var dette Muslimske landets "signifikante andre".

Offentlighet er ærens fiende
Feilen var videre å overse ærekrenkelsens logikk: Publisitet og offentlighet er ærens fiende. Homoseksualitet kan florere og er utbredt i Muslimske samfunn, fordi den er stilltiende akseptert og dermed ikke utfordrer Islam.

Hvor står så Islam i synet på homoseksualitet? Der fins ingen enhetlig legal posisjon, selv blant stater som har en straffelov, basert på Sharia. Koranen har syv referanser til sodomittene, som fordømmes her, som i Bibelen.

Hva gjelder Profetens holdninger, beretter enkelte Hadith (muntlige overleveringer) om toleranse: Profeten skal endog ha latt personer tilsvarende Khanith omgås hans koner uten Burka. Profeten skal også ha advart sine følgesvenner mot å se på unge menn, nettopp fordi de er så attraktive.

Ifølge Koranen er en av Paradisets gleder, at de velsignede bli bevertet av vakre unge menn, som bærer begre. Men homoseksualitet er forbudt ifølge alle fire lovskoler i Islam. Praksis er dog noe annet.

Utbredt og akseptert
I praksis er homoseksualitet blant menn utbredt og akseptert i mange, trolig de fleste, Muslimske samfunn. To typer er tradisjonelt velkjent: Mellom eldre menn og yngre gutter - og mellom menn av Khanithtypen og heterofile menn.

Omfanget av seksualitet mellom menn bør ses i forhold til det kompromissløse kravet om, at kvinner skal være seksuelt rene og ærbare. Seksualitet mellom menn anses som en sikkerhetsventil, som beskytter kvinnene.

Bare den passive straffes
Karakteriseres Islam av homofobi? Svaret er både ja og nei. Ifølge Koranen er homoseksualitet straffbart, med mindre man angrer og ber om tilgivelse, men dette kan tolkes ulikt.

Videre er det i Muslimske samfunn generelt bare den passive part i en homoseksuell relasjon, som risikerer å kompromittere sin status. Ettersom Muslimer skiller så definitivt mellom en aktiv, mannlig rolle og en passiv, kvinnelig rolle, er det ikke forbundet med skam å være mann i en homoseksuell relasjon.

Hva er så relevansen av denne kunnskap for vår hjemlige debatt om Muslimske homofiles posisjon? Den bekrefter, hva flere har understreket, det tabubelagte ved temaet. Den viser videre, at homoseksualitet blant menn langt fra er ukjent blant mange.

Men en homofil identitet tilskrives tradisjonelt bare passive homoseksuelle. Selve ideen, at menn - altså en mann - skulle kunne være homo, går på tvers av grunnleggende Muslimske oppfatninger om maskulinitet.

Et barmhjertig menneskesyn
Kjønnenes fundamentale ulikhet er grunnfestet i Islam. Det betyr ikke, at det ikke er åpning for nytolkning og revidert praksis. Ideen om Nafs, menneskenaturen, som gitt av Gud, og av Gud, ikke mennesket, som alle tings dommer, åpner opp for et barmhjertig menneskesyn.

Det var nettopp dette, jeg støtte på i Arabiske landet, jeg har nevnt, hvor selv kvinner, som ikke var "ærbare", ble respektert. Nafsaha Kida - det er hennes natur, som man sa.

Alle vet, og ingen vet
Muslimske miljøer karakteriseres altså ofte av "viljen til ikke å vite" det, som er ubehagelig og i strid med toneangivende Islam. Praksis stikkes under stol. Alle vet, og ingen vet, som det heter.

Men et barmhjertig syn på den menneskelige natur, som skapt av Gud, og på det Muslimske fellesskap, Umma, som innbefattende mennesker med vidt forskjellig natur, åpner opp for toleranse og nytenkning.

Lesber og Homser gifter seg
Trolig er æresideologien, som rår ikke bare blant mange Muslimer, den virkelige hemskoen. Mye tyder på, at giftepresset på unge Muslimer er sterkere i Europa enn i deler av Midtøsten.

Det rapporteres, at én vei ut, som en del homofile i Tyskland og England har funnet, er at Lesber og Homser gifter seg med hverandre: Dermed er æren ivaretatt, samtidig som man kan utfolde sin seksuelle identitet bak fasaden.

Kampen for Muslimske homofiles rettigheter må føres på flere plan: Ekteskapstvang er en del av bildet. Det er prisverdig, at så vel Muslimske som ikke-Muslimske politikere er kommet på banen; men det kreves mer enn ord. Man må berede grunnen, slik at eventuelle homofile, som vil "stå frem", kan forvente støtte, aksept og respekt.

Ingen motsetning finnes
Som en anonym Muslimsk homofil nettopp skrev i kronikken "Kjærlighet på liv og død" (Aftenposten 14. desember): Det er ikke Imamene, det står på; Norske myndigheter har totalt overvurdert deres rolle.

Liberale Muslimske politikere og ungdom må gå foran. Og det kan de. For det er ingen konflikt mellom å være Muslim og homofil.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Læs desuden:
"Muhammeds piger - Vold mord og voldtægter i Islams Hus"
Senator til homofile i USA: - Istedenfor å bli nektet servering på restaurant, kunne dere ha bodd i Iran.