Skuespillet om Krim-halvøya.

Fra Josafat.no/
13. marts 2014.
(Som pdf-fil til udskrift her)

I denne artikkelen vil jeg hevde (og begrunne) en tese om at Putins anektering av Krim inngår i et flerårig spill mellom Obama og Putin. Et spill der Obama nå skylder Putin å være spillets taper.

Første akt: August 2012
Det raser en mer og mer blodig borgerkrig i Syria, men Obama ønsker ikke å spille rollen som verdenspoliti og vil ikke blande USA inn i borgerkrigen. I det lengste har Obama håpet at Syrias president Bashar Assad skal tape borgerkrigen. Men sommeren 2012 snur krigslykken. Assads regjeringshærer får støtte fra både Iran og Hisbolla, og begynner gradvis å vinne i stedenfor å tape.

Under press fra mediene svarer Obama gang på gang unnvikende om USAs hensikter i Syria. Men i en av disse uttalelsene sier Obama at USAs tilbakeholdenhet vil komme i et annet lys hvis Assad skulle komme til å bryte folkeretten og bruke de kjemiske våpnene sine mot de forskjellige opprørsstyrkene.

Bruk av kjemiske våpen vil være en rød linje for USA, sier Obama. Og får antagelig lyst til å bite seg i leppene straks han har sagt det; for med dette har han jo offentlig bundet seg til å gå til militær krig i Syria hvis det skulle bli tatt i brukt kjemiske våpen i den syriske borgerkrigen.

Andre akt: April 2013
Det pågår en ukelang sikkerhetspolitisk konferanse i byen Hertzlija i Israel. Israels ledende politiske og fagmilitære sikkerhetseksperter står alle på talerlisten. En av de heller ukjente talerne på listen er en byråkrat fra ett eller annet nedstøvet departementskontor i Israel: Itai Brun. De fleste har antagelig aldri hørt om mannen før.

Men brått blir det sensasjon: Itai Brun holder på talerstolen opp et foto av en liten syrisk pike og sier at Assad-regimet etter Israelsk etterretnings sikre overbevisning allerede ved flere anledninger har brukt kjemiske våpen i borgerkrigen. Bildet av den lille piken viser med fryktelige detaljer hvordan giftgassen har skjendet henne (smalnede pupiller, skum ut av munnen, osv). Angrepet som rammet den lille piken var skjedd den 18. mars i år, sier Brun i foredraget. Og den sikre Israelske overbevisningen som han refererte til, er resultat av noe han beskriver som «helt spesielt etterretningsarbeid», utført av team som «ser svært godt hva som skjer».

Men hvem er så denne ukjente og nedstøvede byråkraten som plutselig skaper sensasjon i Hertzlija-konferansen? Jo, det viser seg å være brigadegeneral Itai Brun, selve sjefsanalytikeren innenfor Israels militære etterretningstjeneste AMAN (obs: AMAN er ikke det samme som Mossad!).

Itai Bruns foredrag skaper først sensasjon i Israelske medier. For de tror innledningsvis at Brun bare er en klønete og urutinert fagidiot av en embedsmann som uten autorisasjon fra overordnede er kommet i skade for å røpe taushetsbelagte hemmeligheter – i et forum hvor han burde ha visst at mediene i aller høyeste grad var til stede. Derfor behandlet ledende Israelske medier hele saken som en deilig liten skandale på Netanjahu-regjeringens rulleblad. Ingenting hjelper så godt på medieoppmerksomheten som troen på at man blåser maksimalt opp en hyggelig skandale på selve statsministerens bekostning.

Men så er det altså likevel ikke en skandale, men en tilsiktet offentliggjøring fra Netanjahu-regjeringens side. Free Syrian Army hadde hevdet at Assad brukte kjemiske våpen den 18. mars 2013. Men Obama hadde sagt at USA ikke hadde beviser som kunne underbygge dette. Og slik hadde Obama i mars vridd seg ut av tvangsgrepet fra sin egen rød linje – etter uttalelsen i august 2012 om at USA ville angripe Syria militært hvis Assad gjorde bruk av kjemiske våpen.

Det var i mars 2013 Obama vred seg unna ved å si at USA ikke satt på beviser. Ved Hertzlija-konferansen i april 2013 var det brigadegeneral Itai Bruns tur. Gjennom Itai Bruns fagforedrag-avsløring og de enorme «skandale»-oppslagene i Israelsk presse – oppdaget Amerikanske medier saken. Og de presset naturligvis straks Obama på påstandene fra den Israelske fag-eksperten.

Obamas dilemma var nå at han risikerte å bli knepet offentlig i lyving, hvis han forsatte å hevde at USA manglet beviser for Assads bruk av kjemiske våpen. Hele det utenrikspolitiske presse-miljløet vet nemlig godt om det tette etterretningssamarbeidet mellom USA og Israel. I samme øyeblikk som Itai Bruns folk vet noe om Syria, ville også kollegaene hans i USAs diverse etterretningsorganisasjoner vite akkurat det samme.

Derfor het det i april 2013 plutselig at USA studerte spørsmålet (og underforstått: USA ville fortsette å studere spørsmålet helt til pressen mistet interessen for det).

Tredje akt: August 2013
Datoen er onsdag 21. august 2013. President Assads rergjeringsstyrker i Syria gjennomfører et kjemisk angrep på opprørsstyrkene. Men angrepet slår feil under selve gjennomføringen, sannsynligvis av meteorologiske grunner. I praksis skjer det en fryktelig massakre på 1400 uskyldige sivile mennesker, derav mange, mange barn. Free Syrian Army hevder straks at det er Assads styrker som står bak. Og det blir straks referert i Vestlige medier – med det vanlige forbeholdet om at man ikke har uavhengig verifikasjon.

Fredag kveld den 23. august, to dager etter angrepet, kan imidlertid Israelsk TV2 (som i Israel vanligvis kalles Kanal 2) opplyse på Dagsrevyen at det kjemiske angrepet to dager i forveien var blitt utført av 155ende brigade av Fjerde Armerte Divisjon av den Syriske regjeringshæren.

Det er den avdelingen som har hånd om Syrias kjemiske våpen. Og avdelingens øverste sjef er Maher Assad. bror av president Basjar Assad. Kanal 2 sier også at giftgass-rakettene ble avfyrt fra en statlig militærbase i en fjellkjede vest for Damaskus. Opprørshæren som ble angrepet, hadde prøvd å bite seg fast i en annen forstad til Damaskus.

Men dette er svært presise militære fag-detaljer, og det blir derfor antatt at Kanal 2 må ha hatt kilder med uvanlig detaljert og kompetent innsikt i Syriske indremilitæere forhold. Og Kanal 2 dekker naturligvis kildene sine, slik alle anstedige medier ville gjort. Alle med normal journalistisk nese fornemmer imidlerrtid at kildene trolig er hemmelige tjenestemenn av noe slag (med andre ord: AMAN og brigadegeneral Itai Brun), og at formålet med nyhets-opplysningen av 23. august 2013 er å hindre et nytt forsøk fra Obama-administrasjonens side på å si at de ikke har beviser for Syrisk bruk av ulovlige kjemiskie våpen. Slik som forrige gang i mars.

Kort tid senere kan det Tyske nyhetsmagasinet Focus opplyse følgende: Israelsk militær etterretning (= AMAN) hadde onsdag 21. august avlyttet samtaler mellom Syriske militære offiserer som drøftet seg imellom det kjemiske angrepet de nettopp hadde utført. Ifølge Focus var avlyttingen utført av AMANs legendariaske Unit 8200 (= opphavsmennene til Stuxnet-viruset som rundt år 2010 forsinket Irans atomvåpen-utvikling med flere år).

Foranlediget av Focus-oppslaget sier anonyme kilder i USA til Amerikanske medier at Amerikansk etterretning har avlyttet blant annet en heftig og panisk telefonoppringing fra en høyere Syrisk offiser som ringte de ansvarlige for giftgass-angrepet og spurte hva i alle dager det var de hadde gjort.

Denne Amerikanske lekkasjen har sannsynligvis bare til poeng å si at Amerikansk etterretning er like imponerende dyktig som Israelsk etterretning. Men virkningen av uttalelsene er jo samtidig at bordet fanger for Obama. Denne gangen kan han ikke vri seg unna den røde linjen han hadde lansert i august 2012, slik som i mars-april 2013.

Mellomakt: Jom Kippur i Israel 2013
I helgeavisene før høytidsdagen Jom Kippur i Israel markerer Israelske medier 40-årsminnet etter Jom Kippur-krigen i 1973. Det var Israels mest traumatiske krig. Og histrioen om Jom Kippur-krigen er især kjennetegnet av at AMAN-sjefen i 1973 totalt bommet under vurderingen av sannsynligheten for et Egyptisk-syrisk angrep på Israel på høytidsdagen Jom Kippur. Det var til slutt Mossad-sjefen i 1973 som slo alarm og vekket Golda Meir natten før den første krigsdagen med nyheten om at Israel ville bli angrepet av Egypt og Syria senere samme dag. På selve Jom Kippur.

Israel mistet svimlende 2.500 soldater i Jom Kippur-krigen.

I anledning førtiårsminnet i 2013 blir Israelske mediers nye kjendis, brigadegeneral Itai Brun, intervjuet av nettavisen The Times of Israel. Og i intervjuet sier Itai Brun blant annet følgende: Israel er absolutt sikker på, og har i mange måneder vært absolutt sikker på, at Assad-regimet ved gjentatte anledninger har gjort bruk av kjemiske våpen, inkludert både den 21. august og den 18. mars 2013.

– Israel har en ekstremt effektiv kapasitet for etterretnings-innsanking i Syria, sier Brun, som nekter å spesifisere akkurat dette.

– Det er denne spesielle kompetansen som gjør at Israels militære etterretning kan være så sikker i det aktuelle giftgass-spørsmålet. Brun sier i intervjuet at AMAN-fiaskoen for 40 år siden daglig spøker i hukommelsen til AMANs folk, fordi tabben nesten førte til Israels utslettelse som stat. Derfor har man bygget opp en lang rekke interne sikkerhetsmekanismer som skal forhindre den formen for blindhet som styrte den øverste sjefens fryktelige feiltolkning av funnene i 1973.

– Derfor er det i dag, sier Itai Brun, – så godt som hundre prosent umulig å tenke seg at Israel skulle kunne bli rammet av et overraskelsesangrep av mer eller mindre samme slag som angrepet på Jom Kippur i 1973.

Fjerde akt: Obamas krigsspill høsten 2013
Så goldt som på dagen ett år etter den uforsikte uttalelsen fra august 2012 om kjemiske våpen som rød strek for USA i Syria er Obama nådeløst klistret fast til sin egen uttalelse. Faktum er blitt ufrakommelig. Obama som ikke ville blande Amerikanske styrker inn i den grufulle borgerkrigen i Syria, er plutselig fanget av sine egne ord. Syria er blitt knepet på fersk gjerning i bruk av folkerettsstridige kjemiske våpen. Og Obama har offentlig forpliktet seg til å legge til grunn at det av den grunn foreligger for USA en casus belli, en utløsende årsak til krig.

Men Obama ønsker ikke å handle etter sine egne ord, og han ønsker slett ikke å ete dem offentlig i seg igjen. Derfor er han ganske desperat etter å vri seg unna den forpliktelsen han i et uforsiktig øyeblikk tok på seg et år i forveien.

Obama velger en løsning som i ettertid er blitt karakterisert som et offentlig krigsspill. Det kom til å strekke seg over fire-fem dramatiske uker høsten 2013:

Først gir Obama offentlig til kjenne at bevisene nå er blitt ufrakommelige og at han derfor vil angripe Syria med 15 krysserraketter. Men først om en ukes tid (les: etter fullføring av en lenge planlagt utenlandsreise).

Deretter, en uke senere, varsler Obama at han vil utsette krysserrakett-angrepet på Syria nok en uke – slik at Kongressen kan få anledning til å behandle og votere over saken. Det fører naturligvis straks til en klassisk Amerikansk debatt av mellom senatorer og kongressrepresentanter om hvorvidt de skal stemme ja eller nei til krigen i Syria. Og i England lider statsminister David Cameron sviende nederlag i parlamentet. Opposisjonen greier å mobilisere flertall mot Britisk innblanding ved USAs side i Syria.

Deretter, nok en uke senere, varsler Obama Kongressen om at det er blitt ønskelig å utsette de folkevalgtes behandling av det planlagte krysserrakett-angrepet på Syria. For Russlands president, Vladimir Putin, er i gang med en diplomatisk prosess i Damaskus som kanskje kan gjøre hele angrepet unødvendig.

Til slutt: Kerry og Lavrov blir i Geneve enig om en forhandlingspakke med Syrias diktator. Den innebærer at USAs angrep på Syria ikke lenger er nødvendig. For Syrias kjemiske våpen skal senest sommeren 2014 være fjernet fra Syrisk jord for å ødelegges.

(I fortsettelsen blir blant annet Danske og Norske marinefartøyer mobilisert til å eskortere transportskipene som skal frakte de kjemiske våpnene i Middelhavet til et sted nær Italia, der selve den kjemiske ødeleggelsen skal utføres av Amerikanere. Men iverksettelsen går uhyggelig tregt. Per mars måned 2014 er bare 40 tonn av nærmere 1100 tonn kjemiske våpen blitt fjernet fra Syrisk jord. ...)

Oppsummering:
Obama hadde i virkeligheten aldri til hensikt å angripe Syria. Men så ble han fanget av uforsiktige ord som han hadde sagt i august 2012 og ble nødt til å gjennomføre et fire-fem uker langt offentlig skuespill av typen krigsspill. For å vri seg ut av klemmen.

Obama malte seg opp i et hjørne. Og Putin firte ned en taustige som Obama kunne bruke til å klatre ut igjen av det trange hjørnet sitt.

Men etterpå kan Putin glise til hele verden og si til Obama: Nå skylder du meg en saftig gjenytelse.

Sjette og siste akt: mars 2014
Det er krise i Ukraina. Putin sender store styrker inn på Krimhalvøya for å anektere den strategisk viktige lille jordflekken. All verden hyler mot månen og mot Putin. Og forklarer hverandre at de er rystet oven denne gjenopplivingen av den kalde krigen.

Men Putin snakker med Obama i telefonen og minner ham om realitetene:

– Husk at det er du som skylder meg en gjenytelse. Jeg har nå bestemt meg. Gjenytelsen heter Krim. Russland og jeg vil ha Krim. Du må gjerne hyle mot månen i noen uker. Men du er moralsk forpliktet til å tape selve realitetsoppgjøret i saken. For dét er prisen jeg krever for at jeg i fjor høst reddet deg ut av klemmen i Syria.