Skriftsyn og Israelsyn.

Fra Ordetogisrael.no/
18. november 2007.
Av Per Braaten.
(Som pdf-fil til udskriftt her).

Israelsyn "Har Gud virkelig sagt?"
Bibelen er en omstridt bok.
Den Hellige Skrift blir i dag angrepet fra mange hold. Det er for så vidt ikke noe nytt, for slik har det vært – mer eller mindre – gjennom hele historien. Bibelen er uten tvil verdenslitteraturens mest angrepne bok. Den er elsket og hatet, beundret og foraktet, respektert og latterliggjort. Stormløpet mot Bibelen har bare tiltatt i styrke og intensitet.

Til å begynne med ble Bibelen angrepet av vantro og kristendomsfientlige mennesker. De lette med lys og lykte etter påståtte feil og indre selvmotsigelser, og når de mente seg å ha funnet noe, utbasunerte de – ofte med en stor grad av selvsikkerhet og skadefryd – resultatet av sin ”bibelgranskning”. Dette førte til at de arrogant forkastet troen på Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige sannhetsord.


I dag blir Bibelen angrepet av kirkens egne folk. Gamle og nye former for vantro har infiltrert Guds menighet. Ikke minst i en del akademiske miljøer finnes det i vår tid ulike former for bibeloppløsende teologi som undergraver tilliten til Guds Ord.

I Jer.36 – i hele kapitelet – finnes det en dramatisk beretning om hvordan Jojakim, folkets konge, behandlet Den Hellige Skrift. Jojakim fikk kjennskap til noe av det som profeten Jeremias – på Herrens befaling og under Åndens inspirasjon – hadde talt og skrevet. Det likte kongen dårlig. Det stemte verken med hans religiøse ideer, politiske oppfatning eller militære strategi. Derfor skar han etter hvert som han lyttet til opplesningen av Herrens Ord – frekt og egenrådig – bort bit for bit av den hellige bokrull og kastet dem på ilden. Til slutt var hele bokrullen oppbrent. Slik kvittet han seg med alle disse åndsinspirerte og dyrebare sannhetsord fra Guds munn. Hele bokrullen ble flammenes rov.

Dette er historie. Ingen av kirkens offisielle tjenere våger i dag å opptre så vulgært. Det ville ha utløst et ramaskrik og en storm av protester. Men en del prester og teologer gjør i vår tid noe som i realiteten innebærer det samme. De fornekter nemlig – på ulike måter – Den Hellige Ånds suverene og mirakuløse inspirasjon av Guds Ord. De hengir seg til filosofiske tolkninger og vitenskapelige bortforklaringer av hele kapitler og bøker i Bibelen. De representerer en kompromissvennlig og tilpasningsdyktig teologi – i forhold til en moderne frafallstid – som fører til at mye av Bibelens gudgitte og tidløse innhold smuldrer bort mellom hendene på oss. Dette er et resultat av ”de skriftlærdes løgnpenn”. Jer.8,8.

Et nytt pavevelde.
Før reformasjonen hadde den katolske kirke monopol på Bibelen. Skriften var ikke oversatt til det språk som folket talte og boktrykkerkunsten var enda ikke oppfunnet. Den alminnelige mann og kvinne hadde ingen mulighet til å lese og studere Bibelen på egen hånd. De fleste kunne ikke engang lese. Det var bare paven og de kirkelige teologer - den ”faglige ekspertise” – som skulle lese og tolke De Hellige Skrifter. Bare de hadde, mente man, den nødvendige kunnskap og ekspertise. Og så måtte folket bare bøye seg – i blind lydighet – for det disse lærde menn sa. Martin Luther stilte seg i spissen for et modig og helt nødvendig opprør mot hele denne tenkemåte og praksis. Han hadde for sin egen del ikke planlagt dette på forhånd, men slik ledet Gud begivenhetenes gang. På litt lengre sikt gav reformasjonen folket anledning til selv å studere Bibelen i sine egne hjem – under bønn om Åndens veiledning og i lys av de klare bekjennelsesskrifter som reformatorene hadde etterlatt seg.

Vi som lever i dag står ikke under noen pavelig autoritet, i alle fall ikke vi som tilhører den protestantiske del av kristenheten. Men kanskje er vi – mer eller mindre ”ubevisst” – underlagt en annen form for ”pavevelde”. Jeg tenker da på noen av de tolkninger av Den Hellige Skrift som den ”teologiske ekspertise” i dag presenterer for oss. Det som disse beleste og kunnskapsrike mennesker – med akademisk utdannelse – taler og skriver, må vel være rett og riktig! De representerer jo den nødvendige faglige innsikt! Den som ved flittige studier og en møysommelig granskning har tilkjempet seg en eventuell doktorgrad i teologi, han må vel kunne tale med tyngde og myndighet – mener man! En slik person har krav på tillit og respekt – eller har han ikke det?

Men hva skal vi si når noen av de samme lærde teologer taler med ringeakt om Skriftens inspirasjon og autoritet, og samtidig forkynner tolkninger og nye læresetninger som er i åpenbar strid med Skriftens klare ordlyd? Mye av det de bringer til torgs – ikke minst i den offentlige debatt – er ofte politisk korrekt, men ikke så rent sjelden befinner de seg på kollisjonskurs med mye av det som Guds sanne kirke på jord har trodd og forkynt gjennom en to tusen år lang historie.

Vi nekter å gjøre knefall for all denne bibeloppløsende teologi som i dag blir utbasunert fra de akademiske lærestoler. Den Hellige Skrift er ingen læreløs tumleplass for teologiske akrobater. Å tolke Guds Ord er ingen akademisk sandkasselek. Vi vil gjerne – ja mer enn gjerne – høyakte og respektere all sann forskning og kunnskap, - men bare i den grad denne er preget av dyp respekt for Skriftens inspirasjon. Vi forventer at kirkens teologer skal være preget av en urokkelig bibeltroskap som en vedvarende grunnholdning i sine liv. Og de må i sann ydmykhet erkjenne sin dype avhengighet av Åndens lys og veiledning.

Omgitt av de mange oppløsningstendenser i kirke og samfunn som nå gjør seg gjeldende, ønsker vi i dag å blankpusse idealene fra reformasjonen, og da ikke minst den enkeltes rett til selv å studere og granske Den Hellige Skrift. Historien er full av eksempler på at både paver, kardinaler, biskoper, prester, fagteologer, kirkemøter og konsiler ved noen anledninger har tatt grundig feil.

Derfor akter vi å holde frimodig fast – ikke bare på det reformatoriske, men enda mer på det bibelske prinsipp – slik det en gang kom til uttrykk hos de kristne i Berøa da de lyttet, og det endog til apostlenes egen forkynnelse – ”De tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem”. Dette er vår plikt og vårt privilegium.

Bibelen – en enestående bok i verdenslitteraturen.
Det finnes så mange bøker innen verdenslitteraturen, både fra gammel og ny tid. Og menneskene synes å lide av en ustoppelig skrivekløe. Allerede den vise kong Salomo uttalte for tre tusen år siden at ”Det er ingen ende på all bokskrivningen”. Pred. 12,12. Og det var den gang! I dag går bokflommen over alle sine bredder. Men det er ingen bok som kan måle seg med Bibelen. Den er fra første til siste side annerledes enn alle andre bøker.

Skriftens inspirasjon.
[Alle forfattere og enhver skribent vet noen om hva inspirasjon er; dette gåtefulle ”noe” som kommer over oss og som motiverer og driver oss i det vi for øyeblikket holder på med. Vi har ikke selv kontroll over de impulser og ideer som inspirasjonen bringer med seg. Vi bestemmer verken inspirasjonens tidspunkt eller innhold. Den bare griper tak i oss og løfter sinn og tanke opp på et høyere nivå enn ellers vanlig. Hele vår idéverden, forestillingsevne og språkføring får under inspirasjonens ”mystiske” påvirkning en ny kvalitet. Den kan ikke bestilles på forhånd, heller ikke kjøpes for penger, men blir gitt – ofte spontant og uventet – som en gave fra oven. Alle de store og berømte forfattere fra verdenslitteraturens fyldige persongalleri, har – på ulike måter - fått erfare noe av inspirasjonens mysterium.]

Med de bibelske forfattere var det annerledes. De fikk del i en direkte inspirasjon fra Gud – ved Den Hellige Ånd – som ingen andre har fått erfare verken før eller senere. De talte og skrev ikke sine egne ord, men ord fra Guds hjerte og Guds munn. De formidlet ikke sine egne – høyst private – tanker og synspunkter. Det de forkynte, muntlig og skriftlig, kom til dem som en åpenbaring fra Gud. Det er dette som er Skriftens selvvitnesbyrd. Bibelen trygler og ber ikke – i en klynkende tone – om å bli trodd. Det bør heller ikke kirken nedlate seg til! Med en enestående autoritet presenterer Bibelen seg som en bok med ord fra Gud, og det helt uavhengig av hva vi eller en vantro verden – eller visse miljøer innen den teologiske forskning – måtte mene om den saken.

Det vrimler av språklige uttrykk i Den Hellige Skrift som bekrefter virkeligheten av denne guddommelige inspirasjon. På hundrevis av steder innenfor Bibelens permer framsettes den påstand at ”Herren talte”, ”Gud sa”, Herrens ord kom til meg”, ”så sier Herren” osv. I denne enestående boken er det Gud som taler, det gjelder både tanker og ord. Den spalteplass vi har til rådighet tillater oss ikke å utdype dette noe nærmere, men vi tillater oss likevel å ta med noen enkle, men klare eksempler som bekrefter vår påstand – nemlig at Bibelens ord er Guds Ord. ”Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge”. 2. Sam.23,2. ”Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn, og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn”. Jer.1,9. ”Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen faller fra troen år siden”. 1. Tim.4,1. ”De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd”. 2. Pet.1,21b. Gud ga de bibelske forfattere både tanker og ord, ikke ved mekanisk diktat, men ved Åndens levende og virkekraftige inspirasjon til individuelle personligheter.

La meg bare få tilføye – og dette er et særdeles viktig moment – at hele Bibelen er inspirert. Bibelen er ingen blanding av sannhet og løgn. Den består ikke av tvilsomme menneskeord OG ufeilbarlige sannhetsord fra Gud. Med apostolisk autoritet blir det sagt at ”Den hele Skrift er innblåst av Gud”, 2. Tim.3,16. Den Herre Jesus korrigerte aldri de hellige skrifter i Det Gamle Testamente, men han siterte dem ofte og erklærte med stor myndighet at ”Skriften kan ikke gjøres ugyldig”, Joh.10,35. Og Paulus bekjente frimodig – ”Jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene”, Ap.gj.24,14. Her gjøres ingen begrensninger og det tas ingen forbehold. Det trekkes ingen skillelinje mellom det som er inspirert og det som ikke er inspirert. Det er dette som er Skriftens selvvitnesbyrd – ”Summen av ditt ord er sannhet”. Salm.119,160.

En profetisk bok.
Bibelen er full av profetiske utsagn og forutsigelser. Den taler ikke bare om historiske hendelser som fant sted for hundreder av år siden, men tegner for oss et bilde også av kommende begivenheter. Ikke mindre enn ca. ¼ av Bibelens innhold er av en profetisk karakter. I Det Gamle Testamente finnes det en mengde Messiasprofetier både om Jesu første komme i fornedrelse og om Hans andre komme – som enda hører framtiden til – i makt og herlighet.

Flere hundre år før Jesus Messias trådte inn på den historiske arena, gav den profetiske Ånd til kjenne at Han skulle bli født av en jomfru; det geografiske fødested skulle være Betlehem; Han skulle som Guds Sønn leve som sant menneske blant andre mennesker; Han skulle ri inn i Jerusalem på et esel under kongelige hyllingsrop for deretter å bli forrådt av en av sine nærmeste venner for en bestemt sum av tretti sølvpenger.

Jesu Kristi vanærende og sonende død er detaljert og dramatisk skildret i Es.53, og Hans triumferende oppstandelse er beskrevet i Salm.16, 8-11. Jf. Ap.gj.2, 25-28. Alt dette – og mer til – gikk i bokstavelig og nøyaktig oppfyllelse ved Jesu første komme. Like sikkert skal alle de bibelske profetier om Jesu Kristi annet komme i strålende herlighet også gå i bokstavelig oppfyllelse når Guds time er inne. Det vil skje som Gud har bestemt! Alle de bibelske forutsigelser, som enda ikke er oppfylt, vil en dag bli til historisk virkelighet.

Israels profeter talte ikke bare om den kommende Messias. De hadde også ord fra Gud å si om de omkringliggende folk og nasjoner. De talte om Egypt, Assyria, Babylon, Persia, Moab, Syria, Tyrus, Sidon og flere andre. I Daniels bok har Gud gitt oss en profetisk oversikt – i grove trekk – over den framtidige historie både til Israel og til Israels fiender. Flere kapitler i denne merkelig og overmåte interessante bok er blitt betegnet som ”verdenshistorie på forhånd”. Disse gåtefulle og enestående forutsigelser bygger ikke på menneskelige sannsynlighetsberegninger, politiske analyser eller militære prognoser. Disse mektige kapitler er gitt oss av åpenbaringens Ånd fra den Gud som har sagt: ”Jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg”. Es. 46,10.

Det finnes ingen bok i hele verdenslitteraturen som kan sidestilles med Bibelen hva profetisk innhold angår. Alt dette er et mektig og enestående vitnesbyrd om Skriftens guddommelige inspirasjon og autoritet. Hvis menneskene i vår tid hadde kjent mer til historien i lys av de bibelske profetier, ville de ha tvilt mindre på Bibelens sannhet.

BIBELENS SYN PÅ ISRAEL – NOEN GLIMT FRA GT.
Israel i brennpunkt.
Bibelen taler mye om Israel, - mye mer enn mange i dag synes å være klar over. De løfter som Gud har gitt Israel, og de spesielle pakter som Den Allmektige har inngått med dette folket, gjennomsyrer hele Det Gamle Testamente. De bibelske forfattere taler også om andre folk og nasjoner, men det er Israel som står i sentrum for deres oppmerksomhet. Og Skriften lar oss vite at slik som Israel – av helt bestemte grunner – har fått en stor plass i Bibelen, så har Israel også en stor plass i Guds hjerte og tanke.

Det bilde av Israel som i dag blir presentert for oss i mediene er både mangelfullt og ensidig. Det bibelske stoff, om Guds løfter og profetier til dette spesielle folket, er for det meste totalt fraværende i mediebildet. Mange velutdannede journalister og dyktige TV -reportere synes å være helt historieløse hva Israel angår. Det samme gjelder noen av de debattanter som ofte blir kalt inn på teppet – i medienes rampelys foran hele det norske folk – når den vedvarende konflikt i Midtøsten skal drøftes. Det historiske perspektiv som hviler over disse opprivende diskusjoner favner ofte ikke mer enn de siste hundre år, og knapt nok det! Og hva er vel det hva Israel angår? Det rekker ikke langt!

Også innenfor store deler av den offisielle kristenhet – over hele verden – råder det mye uvitenhet og forvirring om Israel. Det gjelder både Israels fortid, nåtid og framtid. Tenk bare på hvordan erstatningsteologien – med alle dens konsekvenser – har dominert tenkningen gjennom hundreder av år.

Utvelgelsens mysterium.
I lys av det grensesprengende perspektiv som Bibelen presenterer for oss, kan vi si at Israels historie – fra én side sett – begynte i en fjern evighet, faktisk før himmel og jord var skapt. For slik talte Gud til Israels folk gjennom profeten Jeremia – ”Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved”. Jer. 31, 3. Og dette sa Gud – merk deg det! – under en av de dypeste frafallsperioder i Israels historie, i tiden umiddelbart før bortførelsen til Babylon. Dette ”evighetsordet” kan sees i lys av det Paulus skriver om at ”Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt”. Efes. 1, 4. For i Guds tanke var det klart, allerede i denne fjerne evighet, at Kristus – jødenes Messias og verdens frelser – skulle komme fra Israels folk. ”Frelsen kommer fra jødene”, sa Jesus – han som selv var og er fra evighet. Og denne frelse var, iflg. Skriften, planlagt og bestemt av Gud lenge før syndefallet i Edens have hadde funnet sted. Også Jesu ord: – ”Jeg er før Abraham ble til” Joh. 8, 58.

På den historiske arena – innenfor tidens ramme – slo Guds utvelgende nåde og bevisste kall ned i Abrahams hjerte da han bodde i Ur i Kaldea. Han var da en avgudsdyrker. Josv. 24, 2b. Og kallet berørte ikke bare Abraham personlig, men skulle også komme til å gjelde alle hans fysiske etterkommere. At Gud utvalgte Israel til sitt spesielle eiendomsfolk – at nettopp de skulle bli formidlere av Guds åpenbaring i frelseshistorien – vil alltid stå som en gåte for vår tanke. Det finnes ingen ”fornuftige” grunner for et slikt valg. Israel hadde ikke noe moralsk fortrinn framfor andre folk. Heller ikke var de mer disponert for religiøse interesser. De representerte i utgangspunktet ingen høyere kultur.

 Egypterne som ut fra sine matematiske beregninger bygde pyramidene, eller babylonerne med sine imponerende kunnskaper om stjernehimmelen, eller grekerne med sin evne til kreativ tenkning og dyp filosofi, eller romerne med sin faste disiplin, juridiske lovgivning og uovervinnelige militærmakt – alle disse folk og riker var vel like mye ”skikket” som Israel til å spille en hovedrolle i Guds åpenbaringshistorie. Ja, mange vil kanskje føle trang til å si at disse andre folkene endog hadde vært bedre egnet enn Israel.

Men Guds tanker er ikke våre tanker. Israel skulle i framtiden – i mange ulike situasjoner - vise seg å være et særdeles ulydig og gjenstridig folk, ja faktisk verre enn de hedningefolk som omgav dem. Jer. 2, 11; Esek. 5, 6-7. I stolt overmot valgte de gang på gang å gå sine egne veier. Mye av Israels historie er preget av frafall fra Gud. Men husk! Ingen ting av dette kom som noen overraskelse på Herren. I sin suverene kunnskap og gåtefulle forutvitenhet visste Gud om alt dette på forhånd, og likevel – under over under! – valgte han Israel til sitt folk framfor noe annet folk. Hvorfor gjorde han det? Vi vet ikke! Det finnes bare én ”forklaring” på dette utvelgelsens mysterium, og det er Guds frie og uforskyldte kjærlighet. Det er det svaret Bibelen gir oss.

Gjennom Israel har Gud villet fortelle verden at han elsker det som ikke fortjener å bli elsket. Dette er kjernen i evangeliet. Også hva dette angår er Israel ”Guds demonstrasjonsfolk”. Om dette sier Skriften – ”For et hellig folk” – det er et adskilt folk – ”er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd”. 5. Mos. 7, 6-7.

I mange politiske miljøer finnes det i dag sterke meninger om Israels eksistensberettigelse i Midtøsten. Noe av det som hevdes – også fra akademisk hold – er preget av ren historieforfalskning. Bibelen synes å være en ukjent bok for de fleste, i alle fall hva en dypere innsikt i dens innhold angår – og da med særlig henblikk på Israel. Eller kanskje denne gamle Boken – bøkenes Bok! – mer blir betraktet som en samling religiøse eventyr og fantasifulle legender. Mens de moderne og vantro hedninger larmer på ulike nivåer i det moderne samfunnsliv, for å finne en løsning på den akutte konflikten i Midtøsten – en tilsynelatende uløselig konflikt som daglig tiltrekker seg hele verdens oppmerksomhet – reiser Bibelen selv det utfordrende og tankevekkende spørsmål – ”Hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk, som Israel”? 2. Sam. 7, 23.

Og i lys av en 4000 år lang historie må det sies – Det finnes ikke et eneste folk i verden som med noen grad av rimelighet kan sammenliknes med Israel. De har gjennom hele sin historie, på en dyptgripende måte, fått erfare seier og nederlag, verdensvid adspredelse gjennom mange generasjoner og nasjonal samling. De er blitt foraktet og beundret, latterliggjort og respektert. De er blitt forsøkt utryddet, tilintetgjort og fjernet fra jordens overflate, men Israel har – ofte stikk i strid med alle dystre prognoser – til slutt blitt stående ved sine fienders graver. De er blitt trakassert og undertrykt, men har overlevd alle åpenlyse og skjulte angrep.

Tidligere store imperier som hadde en nedlatende holdning til Israel har forsvunnet fra den historiske kamparena, men Israel består. De har bodd blant alle folk – i ulike kulturer – over hele verden, uten verken konge, president eller regjering, uten noen militær armé, uten eget flagg og uten tempel. De har vært lojale samfunnsborgere der de har levd, tro mot det landets lover der de for øyeblikket befant seg, men under alle skiftende forhold har de på en mystisk måte bevart sin jødiske identitet. ”Se, det er et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke”. 4. Mos. 23, 9.

Mye av det som Israel har gjennomlevd i sin historie – jeg tenker da på de store hovedlinjer – har vært en bokstavelig oppfyllelse av århundregamle profetier, samtidig som konturene av deres ennå framtidige historie står å lese i Den Hellige Skrift, både i GT. og NT. I sannhet, Israel er et annerledes folk enn alle verdens nasjoner for øvrig. Det finnes ikke maken. Dette kommer også klart til uttrykk i de pakter som Gud ut fra sin egen frie vilje og suverene nåde har inngått med Israel.

GUDS PAKTER MED ISRAEL.
Gud har inngått flere pakter med Israel. Den mest kjente og grunnleggende er Abrahamspakten. Senere ble noe av innholdet i denne pakten utvidet, utdypet – og nærmere presisert – gjennom Davidspakten. Vi kan også nevne den såkalte Sinaipakten, og likeså Den Nye Pakt. Gud har ikke inngått slike omfattende og konkrete pakter med noe annet folk på jord. Disse paktsinngåelser er et enestående fenomen i Israels historie. Det er denne historiske kjensgjerning som Paulus henviser til i Rom. 9, 4: ”De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene”. Det vil her føre for langt å gi en utfyllende kommentar til alle disse paktene. Det ville i så fall sprenge rammen for denne enkle artikkelen. Vi begrenser oss derfor til noen korte bemerkninger om Abrahamspakten.

Det var Gud alene som tok initiativet til denne pakten – 1. Mos. 12, 1-3. Den ble senere gjentatt med flere tilleggsopplysninger og bekreftet for Isak og Jakob. Kfr. 1. Mos. 13, 14-17; 15, 1-17; 17, 1-18; 22, 15-18; 26, 3-5; 28, 12-15 og 35, 9-12.

Grunntonen i denne pakten er av en ubetinget karakter. Gud gir mange løfter både om åndelige og timelige velsignelser, men han stiller ingen krav som betingelse for at disse løfter skal bli oppfylt. Dette betyr ikke at Israel kan innta en likegyldig holdning – og slettes ikke gi rom for gjenstridighet – uten at Gud i rettferdighet vil gripe inn med sin tuktende hånd. Det har skjedd mange ganger under historiens løp! Gud gir ingen dispens til frekt og freidig ”å synde på nåden” – heller ikke til Israel. Derfor finnes det spor av advarsler og formaninger i disse pakter, også i Abrahamspakten. Men når vi sier at denne pakten er ubetinget så mener vi at i sin endelige oppfyllelse så vil Abrahamspakten være et klart vitnesbyrd om Guds uforskyldte nåde og trofasthet. Den vil også – i siste instans – stå som et lysende eksempel på at Gud i sin visdom og makt styrer historiens gang. Verken demoner eller onde mennesker kan hindre Gud fra å nå de mål han har satt seg. Herren vil gjennomføre alle sine planer, også med Israel.

På mange steder i Guds Ord sies det at Abrahamspakten er evig. 1. Mos. 17, 7; Salm. 105, 10. Den vil aldri bli annullert – alle Israels feilgrep til tross. På en rekke steder i GT. blir det henvist til denne pakten. I en av de mørkeste perioder i Israels historie, preget av frafall og avgudsdyrkelse – i tiden før bortførelsen til Babylon – talte profeten Jeremia om Guds ubetingede nådeløfter til Israel. Jer.3,16-18; 12,14-15; 16,14-15; 23,3-8; 30,1-11 og 17-22; 31,1-14 og 31-40; 32,36-44; 33,14-26. Les selv og studer Skriften!

Oppfylte og uoppfylte profetier.
Mange av Abrahamspaktens løfter har allerede gått i bokstavelig oppfyllelse. Noen av løftene gjaldt Abraham personlig. Gud sa at han skulle få et stort navn, han skulle bli far til mange folk og konger skulle gå ut fra ham. Alt dette har skjedd, noe som den etterfølgende historie kan bekrefte. Paktens løfter skulle også bli oppfylt på Abrahams fysiske etterkommer. Israel skulle bli en stor nasjon, hans etterkommere skulle bli som jordens støv, Gud skulle være Gud – ikke bare for Abraham selv– men også for de kommende generasjoner. Og Israel skulle, på tross av all forfølgelse, undertrykkelse, adspredelse og forsøk på ”tilintetgjørelse” – bli bevart som et folk gjennom hele historien. I lys av evangeliet er det dessuten klart at Abraham også skulle få åndelige etterkommere – ”i deg skal alle jordens slekter velsignes”. 1.Mos.12,3b. Derfor blir da også Abraham i NT. betegnet som de troendes far. Rom.4,16b og Gal.3,8-9. Hans etterkommere skulle ikke bare bli som ”jordens støv”, men også som ”himmelens stjerner”.

Hva da med ”landløftet”? Har dette fremdeles gyldighet og skal det forstås bokstavelig? Eller skal det ”åndeliggjøres” – på en eller annen måte? Det er dette som er ”stridens eple” i dagens midtøsten-konflikt. Og her er det mange tolkninger, oppfatninger og påstander som kommer til uttrykk, både av leg og lærd! Abrahamspaktens grammatikalske innhold er enkelt nok. Den språkdrakt som er blitt benyttet – gitt av inspirasjonens Ånd i Den Hellige Skrift – burde ikke være til å misforstå. Her er ingen mystisk eller gåtefull tale.

Israel som folk har gjennom hele historien hatt en bokstavelig forståelse av denne paktens språkføring, og den oppfyllelse av paktens profetiske innhold som allerede har funnet sted har vært helt bokstavelig - i henhold til paktens ordlyd. Det ville derfor være mer enn merkelig om ikke også ”landløftet” skal forstås like bokstavelig.

Gud mener hva han sier, og særlig når ordene som er brukt er så enkle, nøkterne og konkrete som her. Den Gud som forutsa Israels adspredelse fra sitt land, har like klart forutsagt at de skal få vende tilbake – ikke til et eller annet nøytralt geografisk landområde i verden – men til ”fedrenes land”. På mange steder i GT. blir det understreket at Abrahamspakten er evig. 1.Mos.17,7.13.19; 1.Krøn.16,17; Salm.105,10. Og dette gjelder ikke bare en del av løftene, men hele paktens innhold. Derfor sies det også så klart – om språket i det hele tatt skal ha noen mening – ”til en evig eiendom”. 1.Mos.17,8b.

I dag synes dette å være en umulighet. Situasjonen i Midtøsten er mere spent enn noensinne. Verdens ledende politikere og dyktige diplomater leter etter en løsning, men hittil uten resultat. Dette er i seg selv en forbløffende oppfyllelse av en 2.500 år gammel endetidsprofeti – ”Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det”. Sak.12,2-3.

Men ethvert menneskelig forsøk på å finne en løsning på de sterke motsetninger som er knyttet til Jerusalem – Guds by – er på for hånd dømt til å mislykkes. Men Gud våker over sitt ord. Derfor venter vi frimodig ”på Israels trøst og på forløsning for Jerusalem”. Luk.2,25 og38. Alle Herrens løfter vil få sin endelige oppfyllelse – når tiden er inne!